Hvordan definerer vi det å være psykisk sterk?

Å være psykisk sterk. Ha fullstendig kontroll. Alltid stødig og faller ei. Er det definisjonen? Kan man vise tårer? Er de våte øyne det sterke bevis på svakhet eller er det snarere tvert imot et bevis på styrke? Styrken av å tørre å slippe sorgen løs. Som en farlig okse der man er buret inne sammen med dyret. Tørre å møte smerten, for man vet at man klarer å reise seg igjen etterpå. Mange av dem som holder den inne liker ofte å ha den godt gjemt i seg i frykt for at den skal ødelegge dem hvis den får lov å komme ut. Som å hoppe i kaldt vann. Det er tryggere å være tilskuer i varmen på land og ikke møte vannet enn det det er å hoppe uti uten å ha kjent på temperaturen først.

Ofte undrer jeg meg over hvordan vi kan definere det å være psykisk sterk. 
Hvordan får man den anerkjennelsen av å ha mental styrke? 
Eller er det egentlig en anerkjennelse? 
Er det medfødt eller noe man lærer seg? 
En blanding av arv og miljø?

Vi har alle våre svake punkt og sterke sider. Hvordan man velger å bruke disse vil bli utfordringen videre i livet. Enkelte er født mer sårbare og sensitive enn andre, men blir de automatisk de svake i samfunnet av den grunn? Vil deres følsomme personlighet stå i veien for deres bygging av den mentale beskyttelsen for negative inntrykk eller vil det snarere tvert imot være deres følsomme person som vet hvordan beskytte seg mot livets motbakker fordi de har kontakt med sine følelser og vet derfor hvordan holde styr på dem?

Mange jeg har snakket med definerer psykisk syke automatisk som psykisk svake, en tankegang jeg forstår veldig godt, men når det er sagt, så kan ingen mennesker vite hva de tåler eller ikke tåler av psykiske påkjenninger før de opplever det. Uavhengig av om en har en syk eller frisk psyke.

Psykisk sterk. En som aldri lar seg knekke helt.. Jeg har fått høre dette om meg selv. Jeg tar det med meg som et kompliment, men er jeg egentlig psykisk sterk? Er jeg egentlig en som aldri lar seg knekke helt? Med min bakgrunn som selvskader i over åtte år, selvmordsforsøk ved overdose, innleggelser på psykiatriske avdelinger opptil flere ganger, medisinering, uføretrygdet.. Hvordan i alle dager kan dette settes i kategorien psykisk sterk? Det er da langt derifra.. 
Men jeg sluttet å skade meg. Jeg har ikke vært innlagt siden 2009. Har ikke følt på noen tanke om å si farvel til livet siden den gang. Jeg ba selv om hjelp som 21 åring. Jeg begynte på medisiner. Skal ut i jobb igjen etterhvert. Jeg har overlevd pilleoverdose, mishandling, overgrep, mobbing, trakassering, psykose, paranoia, angst, mani, depressjon, dype kutt, anoreksi, utestengelse, avvisning, være totalt alene.. Jeg lot meg jo aldri knekke helt. Bare litt, men det er lov. Jeg ga meg selv lov til det, men jeg er ikke mentalt sterk. Ikke mentalt svak heller. Jeg er meg; en god blanding. Sterk og svak. Ikke definerbar. Ting som for meg er en bagatell, kan være stor sak for deg og omvendt. Vi har alle blitt formet forskjellig og har styrke på forskjellige områder og svakhet på andre.

I en "mal" jeg fant på nett en gang om psykisk styrke, sto det at "mentalt sterke mennesker synes ikke synd på seg selv". Hvis det er definisjonen, så vil ikke jeg være en sterk person, for å synes synd på seg selv er veldig sunt. Med måte. Man får bedre kontakt med seg selv ved å tillate seg å kjenne på empati for egen person. Hvis ikke du kan være der for deg selv, hva gjør du da hvis du en dag står helt alene? Hvem er der for deg da?

Den viktigste personen å bli kjent med i eget liv er deg selv, for deg selv har du med deg overalt til alle døgnets tider. La det bli en venn du drasser med deg. Ikke en fiende.

Så hva vil det si å være psykisk sterk? 

Jeg aner ikke..

WebRep

currentVote

noRating

noWeight

Når frihet må kjøpes..

Jeg åpner baderomsdøren og viser henne vei bort til det ledige stedet å sitte på mitt overflødige badegulv. Klær overalt. Varmekabler står på. Temperaturen er behagelig og deilig. Det er trygt her. Jeg møter blikket hennes og tar den lille kroppen i fanget som mitt barn. Hun er lett, men sjelen så veldig tung. Jeg kjenner en tåre dryppe ned på hånden min. Det er hennes. Hun er stille, men kroppen rister. Hun gråter..

2006; en fantastisk høst. Ny kjæreste, nye venner. Henne.. Vi ble bestevenner fra første stund med nesten lik bagasje fra livet. Hun var så trygg for meg og jeg for henne. Det sa hun. Hun dømte meg aldri. Vi dømte aldri hverandre. Ingen pekefinger. Jeg beundret henne. Hun var aldri redd. Hun var ikke redd for noe faktisk. Hun hadde levd livet og opplevd alt det farlige før, så hun var forberedt. Det var det hun alltid sa. Vi tente flere røyk og snakket i timevis.. Hver dag. Om alt og ingenting. Vi lo. Vi gråt mange tårer, men vi lo mye mer. Ikke glem det..

Jeg kikker på henne i fanget mitt og tenker meg tilbake til den tiden. Åtte år siden. Tiden var en så veldig annen. For oss begge, men mest for henne. Vi var så unge, men hun var likevel alltid så gammel. En gammel sjel.. Jeg stryker henne over håret og hvisker at banen er klar. Jeg ser den lille hånden hennes strekke seg frem og ned i lommen på den tykke vinterjakken. Hun trenger ikke låne skje. Hun har med sin egen. Som alltid. Sotet og liten. Jeg henter en ny sprøyte og gir den til henne. Som alltid. Ren og steril. Hun tenner lighteren. Jeg kan se bestikket bli varmt og boblene kommer frem. Hun binder skjerfet rundt overarmen; hardt og stramt. Det skjerfet hun dagen i forveien tredte rundt halsen som et smykke til festantrekket hun var ikledd på byen..

En finger plasseres på huden og det knipses lett på sprøyten. Nålen glir sakte inn under den vinterbleke huden hennes og hun slakker på skjerfet. Øynene hennes triller seg opp mot pannen og øyelokkene legger seg som tunge vinterdyner over dem. Hun puster tungt. Jeg kan se hvordan kroppen hennes hviler fullstendig. Tårene mine presser på. Jeg kjenner kinnet mitt bli vått, men jeg sier aldri noe. Jeg er bare helt stille og stryker henne over håret og holder hånden hennes. Hun er så fredfull der hun ligger. Det er en så utrolig ro som fyller henne. Det er godt og se, men samtidig så ubeskrivelig vondt. Hvor var de? Hvor var alle disse medmenneskene man hører om? De som hjelper. Hvor var hånden som kanskje kunne hjulpet henne opp før første skudd ble satt?

Det mangler fem anmeldelser hos Agder politidistrikt. Fem anmeldelser som ikke har blitt levert. Fem brutale voldtekter. Alle i rus. Man kommer ingen vei. Selvforskyldt sier noen. Ordene hagler. Anmeldelse kommer ikke frem til skranken en gang. Ingen vits. Hun hadde lagt det bak seg. Det var det hun sa og resten av fortiden fnøs hun av som om det var det mest naturlige. Rus, utrygghet, overgrep, mishandling.. Så uendelig mye. Aldri bearbeidet. 

Rusen ble beste venn og værste fiende. Å flykte bort fra den utrolig vonde hverdag. Å dra av sted en skakket stund til stillheten der intet kunne fryktes. Der ingen kunne såre eller prøve å knekke henne..igjen. Der trygghet og ro fylte sjelen og kamuflerte de store mentale sårene hennes en liten stund.. Bedøvelse for den så veldig dype smerten. Sjelen gråter..

Det var bedre med sterilt sted med hygiene og rene sprøytespisser. Det var min tanke. Skuddet satte hun uansett. Bedre at det foregår i trygge omgivelser inntil fagfolk kan ta henne til seg. Det gjorde så vondt å se henne slik. Jeg visste hvorfor det hele begynte. Med piller. 12 år. Så ødelagt lita jente. Allerede den gangen. Omsorgsvikt, utrygghet, overgrep.. Som smertestillende for hodepine, mageverk og annet, er dopet hennes lindring mot de mange mentale sår. Jeg er totalt motstander selv, men jeg vet at jeg kommer ingen vei. Dette er fagfolk sitt felt. Jeg er bare tilstede i tiden før innleggelsen. Hun vet det. At det gjør ting vondt verre. Heroinen. Den har blitt en fiende, men der og da, når rusen gir sin virkning, så har hun det så godt sier hun. Ingen smerte lenger. Hennes beste venn. Hun ønsker seg den tilstanden konstant. For resten av livet, men hun har gitt opp håpet. En gang til. Hun skal prøve sier hun. En siste gang. Innleggelse igjen. Vil hun klare det denne gangen?

Hun våkner så smått. Hun er sløv, vanvittig sløv, men kommer mer og mer til seg selv. Hun har et lett smil om munnen. Hun har hatt sin lille stund uten frykt, smerte, angst.. Hun har hatt fri. Fri fra hodet som maser. Hun er utslitt. Jeg bærer den lille kroppen inn på gjesterommet hvor det er lagt på nytt på sengen. Det er avtalt og hun har gått med på det på forhånd. Det var det som måtte til. Denne ordningen. For å holde henne i live..

Jeg sjekker rommet. Madrass, dyne, dynetrekk, putetrekk, pute, sengebein, teppe, gardiner osv. Hun sover tungt og jeg brer om henne dyna. Jeg setter frem en bøtte.. Hun har sagt ja til det. Det er bare frem til innleggelsen. Jeg låser døren til det lille rommet. Det er hennes nå. I ventefasen. 

Jeg doserer neste dose, før jeg lukker og låser den inn på hemmelig sted. Natten senker seg og vi har kommet oss igjennom atter et døgn. En ny dag er på vei. Hva den har å by på er det ingen som vet, men jeg krysser fingrene. Som hver kveld. Et håp. Et håp om at telefonen må ringe i dag. Angående innleggelsen. At det er plass. For hennes skyld. At noen kan redde henne. Jeg krysser fingre. Denne gangen som alltid. 

Vær så snill..

Hvorfor vente til i morgen hvis i morgen ikke møter opp?

Bruk ikke tiden på bitterheten. Tilgi sidemannen i dag før det er for sent. Når problemet overdrives blir løsningen problemet. Ikke la det utvikle seg ytterligere. Tilgi jenta som skuffet deg, gutten som sparket ball med hjerte ditt, vennene som sviktet deg da du trengte dem mest.

Åpne ditt hjerte! Tøm smerten ut! Støvsug luftfilteret som har tettet seg opp av bitterheten som stenger for utlufting. Spyl kanalen for uromskheter som ligger i veien for samarbeidet mellom hjerne og hjerte. Snakk deg fri! Noe av det vanskeligste i livet er å velge hvilken bro en skal brenne og hvilken en skal gå over.

Grip tak i hatet iform av mennesket som bærer masken for deg og be han inn i hjertet ditt igjen. Grip masken, riv den istykker og se hans sanne jeg! Se såret til vedkommende du vet du påførte han og vis såret du selv fikk påført tilbake.

Tilby plasteret du vet bare du har og som han trenger og ta imot plasteret bare han har som du trenger. En fornærmet venn er den bitreste fiende, så ønsker du ingen fiender, så rett opp i uoverenstemmelsene.

Den verste synd overfor våre medskapninger er ikke å hate dem, men å være likegyldige overfor dem. Det er umenneskelighetens essens..

I løpet av et minutt med sinne mister man 60 sekunder med lykke. Vil vi at sinnet vårt skal få makten til å ta fra oss lykken?

Delt glede er dobbel glede. Delt sorg er halv sorg. Så ikke gjem den i hjerte ditt! Riv den ut! Snakk den ut med vedkommende som påførte deg den og som du påførte han. Ingen andre kan fjerne smerten bedre enn de involverte..

Hybelene i hjertene våre vil alltid være der for mennesker vi en gang hadde som leieboere. Det er ditt valg om du vil la dem stå tomme og dørene låste eller om du ønsker beboerene tilbake. Jo flere du kaster ut, jo mer ensom blir du i det ekkofylte lokalet av hjertet som en gang var fylt opp..

Fortell dem din sorg over dine feil du påførte dem. Alltid minst to parter ellers ingen ufred, så sett deg likestilt med vedkommende foran deg og vit at dere står likt. Like sårbare, like skyldige og like uskyldige..


Grip dagen i dag! Hvorfor vente til i morgen hvis i morgen ikke møter opp?

Smerte - den verdifulle gave

Det er ingen fortvilelse så stor som den vi opplevde da vår aller første sorg inntraff livet vårt og vi aldri tidligere hadde opplevd hva det ville si å lide smertefullt forså å bli helbredet igjen fra lidelsen. Den frykten var enorm. Ingen fortvilelse så stor som da man opplevde frustrasjonen rundt frykten for at ikke håpet og lykken ville returnere til hjertet igjen.

Jeg er takknemlig. Takknemlig for smerten jeg har kjempet og vunnet. Hver gang. Demoner jeg har drept. Flere. Over år. Den æren det er å ha fått være så langt nede at overbevisning om at smerten vil drepe liggende under den normale bunnen menigmann trår på er så sann at man knapt tør puste. Paralysert. Vil ikke vekke. De gjenværende demoner. Smerten..

Ikke vær redd for å leve! Livet har ikke bare én side; den gode siden. Livet har også en motpart. En sterk motpart. En konkurrent. En fiende. Vær takknemlig hvis du har blitt introdusert for dem begge. Blitt kjent med dem begge, så du vet hvordan hanskes med dem. Uansett hva. 

Vær takknemlig for at sorgen har inntruffet hjerte ditt i likhet med gleden. At sorgen også har en liten hybel i deg, så du hele tiden har litt kontroll på hvor den befinner seg. Da kan du med trygghet si at du er en av dem som tør å leve. 

Tør å ta sjanser. Tør å begi deg ut på farlige veier selv om det stadig kommer truende elementer som krasjer hjerte ditt, så du sliten, men sta må plukke opp de mange tusen bitene fra det ødelagte og skadede. En etter en. For hånd, for så å smelte de sammen igjen til ett. Hjerte ditt ødelegges ikke så sant du nekter å plukke opp brikkene. Du velger selv om det knuste skal forbli knust eller om du vil få det reparert. Å samle sammen bitene, lime de sammen og gi det til noen en dag når limet har tørket og sorgen fra ulykken er borte. Selv har jeg gitt hjerte mitt bort mens limet enda har vært ferskt. Til venner eller romantiske relasjoner etter påført smerte, men da er det nærmest nytteløst å klare å holde bitene på plass. Limingen går bare opp igjen og puslespillet av brikkene fra det knuste må pusles på nytt. Klistret tett igjen.

Tiden blåser limet tørt. Bruk den for det den er verdt. Ta den til hjelp..

Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk..

Enkelte ting må man bare slå seg til ro med. Akseptere. Alt annet blir bare stress.. Skifte tankegang. Stole på sin egen vilje, sitt eget hjerte og sitt innerste indre..
"Men hva vil folk si?" spør mange. Det spørsmålet gjør bare sjelen hjemløs. Kast det fra deg! Bruk det aldri mer i din munn. Gjør det rette og frykt ingen! DU er sterk! DU er sjefen over et helt unikt, verdifullt og fullkommet menneske! Deg selv! Hvilken ære det er! Bare tenk over det:
DU kom først til mål blant 300-500 millioner av maratonløpere noen år tilbake!
DU var raskest!
DU var sterkest av alle!
DU holdt ut!
Så hvorfor tillate seg selv å bukke under nå? Hvorfor bli den svakeste når grunnlaget forteller noe veldig annet?

Hva påvirker usikkerheten din? Hva er dens føde?

Frykt er hverdagens meny for usikkerhetens evne til å vokse. Frykt har alltid vært svært livsbekreftende, og de mest livsdugelige menneskene i dag er kanskje de som kalles nevrotiske..For når følte jeg sist at jeg virkelig levde? Jo, da tårene mine fosset nedover mitt kinn etter å ha fått kastet hat over mitt hjerte som garnet stille, uten forvarsel, fanger fisken i sitt trygge hjem. Da kjente jeg atter en gang at livet enda lever og at hjerte i meg fremdeles har styrke til å kjempe. Det dunker enda..Altså Er jeg..

Hvis jeg måtte velge mellom å føle ingenting eller å føle smerte, så hadde jeg definitivt valgt smerten..Jeg tror følelsen av intet ville gitt meg en klaustrofobisk tilstand hvor jeg ville følt meg fanget i mitt indre da jeg intet annet kjente..Men smerten derimot stikker konstant i hjertet mitt under dens våkne tilstand og jeg vil derfor ikke kunne unngå å vite med sikkerhet at ja, jeg lever enda..Da trenger jeg ei å klype meg i armen for en test, da smerten er som en spiss nål og viser meg den våkne sannheten som ikke kan forveksles med en drøm..

Ikke vær redd for å hive deg uti det som skremmer deg mest! For de beste minnene man ofte bærer med seg videre, de bildene som blir lagret i sjelen din, er som regel de bildene tatt fra den gang du ofret noe. Den gang du tok sjansen. Den gang du sto opp mot alle odds..

Kanskje du vil få tilbake et diplom som vitner om alt du ønsker deg. At gjennom sjansen du tok, steget du gikk, advarslene du lukket ørene for, så kom premien du alltid hadde drømt om å få. Premien du jobbet for å oppnå, men aldri ga opp..

Hvem vet hvor livet vil bringe deg? Hvilken vei og retning hjerte har for deg?

Veien er lang og mot slutten, på enden av turen, så tror jeg vi er mange som vil innse at reisen er selve destinasjonen..

Å være seg selv

Jeg tenker mye for tiden. Tanker som svømmer rundt i ring. Interessant dette med tanker. Inntrykk, observasjoner, følelser og ord blir kvernet sammen og makulert til sist, men må først igjennom en scanningprosess. Av og til også en kopiseanse. Alt etter som..

En ting som har opptatt toppetasjen min den siste tiden er hvor sære vi mennesker er. Oppvokst i et samfunn hvor moralen som står høyest er: "Vær deg selv", mens utførelse av disse tre ord kan koste deg dyrt..Veldig dyrt! Ikke misbruk disse kloke ord om du ikke kan stå for uttalelsen.. 

Vi prøver alle å være oss selv. Trenden ønsker det. Men hvorfor prøver vi så hardt? Er det ikke bare å være nettopp seg selv? Det vi burde kunne aller best av det vi kan..

De frie sjeler. Maskebærerens frykt. Dette fordi det skremmer dem. Fanget i seg selv; et individ de ikke kjenner.. De liker tanken på å klare å være seg selv. De liker ideen. Men selv må de ta til takke med et kostyme. De klarer ikke rollen. 

Det er spioner bak hver minste dør, rundt hvert lille hjørne og i hvert rom.. Individer som leter febrilsk etter seg selv, mens de nakne på sin vei finner kamuflasje i å gjemme seg bak masken av eget fengsel av fordommer, dømming og sjalusi.

Tilgi dem. De vet ikke hvem de er..

Et rop fra en sliten arbeider

Hjernen min er sliten. Utslitt..
I over to måneder har den måttet jobbe doble vakter. Natt og dag uten stopp, men grensen er nådd. Han har ikke lenger krefter. Han har bare lyst til å hvile. Lyst til å gå tilbake til dagjobb og hvilende nattevakter som før, men for tiden finnes det ingen vikarer. Ingen som kan ta over. Ingen som kan hjelpe å sortere de så altfor mange tanker, følelser, minner.. Luke ut de uvesentlige, de ubetydelige. Spare de sunne, friske og prøve å ordne de kompliserte, de syke, de vonde.. Alt i riktig rekkefølge og i riktig hylle. 
Noen havner i hyllen som er merket med "Minner". Andre plasseres under merkelappen "Negativitet".  Hyllen som heter "Positivitet" må for tiden ryddes i. Og så er det gruppen som havner i søppelkurven. Tanker som bare blir overflødig rot og som forsøpler arbeidslokalet.

Det er mye å gjøre. For tiden er det bare kaos. Så altfor mange tanker. Så altfor mange kategorier. Aller helst ønsker han å si opp. Etter snart 25 år. Arbeidsplassen er skremmende mørk. Nærmest ikke lenger mulig å se noe. Lyset er dimmet. Det dør ut..

Som en følge av hjernens overbelastning har hjertet også fått kjenne presset. Hun har utviklet en betent klump som et resultat av sin mer ekstreme og unormalt raske pumping av drivstoff hun har måttet gjøre for å holde liv i kontorbygget den siste tiden. Den betente klumpen heter "sorg" og behandlingen er glede, hygge, latter og annet godt, men hvor får man tak i det? Ikke på apotek og hjernen er for opptatt med tankesortering og har havnet i et særdeles negativt arbeidsmiljø, så han kan ikke hjelpe. Han klarer ikke hjelpe. Han er for svak..

Den siste tiden har hjernen tenkt mye på å legge ned alt. Stenge bedriften. For alltid. Ikke mer arbeid. Ikke mer overtid. Ikke mer konstant tankesortering og ikke mer slit. Han skal få hvile. Ikke lenger bare noen måneders ferie, for han er aldri klar for arbeidet uansett hvor lang pause han har hatt fra det og når du gruer deg til å gå på jobb hver eneste dag, hver eneste natt, så er det ikke lenger verdt det.

Hadde bare noen villet hjelpe. Hadde bare noen kommet med en hånd. Gitt han noen form for klapp på skuldra for hans konstante og iherdige kamp han har hatt hver eneste dag, hver eneste time. Helt alene. Fortalt han at han også betyr noe. Fortalt han at det ikke bare er alle de andre hjernene i de andre 7,216,533,500 bedriftene i verden som er verdt en klem og trøst..

Hadde bare noen villet snakke med han. Se han. Fortelle han at han er bra nok. Flink nok. Da hadde han kanskje sluppet å stenge..

Men det er som regel slik at det er først når butikken er lagt ned, lukket og stengt for alltid at folk finner ut at de savner den..

Å tilgi er den mest positive form for egoisme

"Å tilgi er den mest positive form for egoisme" 

Bitterhet og selvbebreidelse kan skape angst og depresjon. Det svekker immunforsvaret og gir åpning for psykosomatiske lidelser. Ved å tilgi øker du derfor sjansen for å holde deg frisk. 

De fleste klarer ikke å tilgi fordi de tror at de dermed må godta det den andre gjorde galt, eller si at det var ok, men det var ikke ok selv om man tilgir. Det var feil, og vil forbli feil, enten du tilgir det eller ikke.

Å tilgi betyr ikke å si at det som skjedde var greit. Det betyr bare og slutte å ønske hevn. Det betyr å gi opp tanken på å straffe den/de skyldige. Å være sint og bitter på andre mennesker gjør ryggsmerter og høyt blodtrykk verre. Omvendt blir plagene redusert hvis vi tilgir dem som har gjort oss urett.

I en amerikansk undersøkelse deltok 58 ryggpasienter og av de pasientene fikk noen tradisjonell medisinsk behandling, mens andre ble undervist i en buddhistisk meditasjonsteknikk som tok sikte på å fremme følelsen av tilgivelse. Pasienter som greide å tilgi andre, hadde mindre smerter i ryggen enn andre pasienter. Tendensen var den samme i en tilsvarende undersøkelse av 98 pasienter som hadde for høyt blodtrykk.

Visste du at å være bitter er som å sende ut en boomerang? Ubevisst vil du frykte for at den samme straffen du ønsker over andre, skal ramme deg selv. Videre fortjener ikke den/de som gjorde dette mot deg at dette plager deg mer. Har de ikke gjort deg nok vondt? Ikke la dem få den gleden av at du lar deg trykke ned av det.

"Den du hater har makt over deg" heter det. Ikke gi dem den makten! Ta fra dem makten ved å slutte å gruble på hevn eller sinne. Det er det som er tilgivelse. Dessuten; hvorfor bruke av din energi på et eller flere mennesker du ikke vil bruke energi på? Og hvorfor bruke det livet du har fått på å irritere deg eller være bitter på et annet menneske som du kanskje til og med ikke egentlig bryr deg om, når årene du er tilstede på denne jord kan bringe så mye mer?

Egentrening

Når du bebreider tar du bort smerten en 
skakket stund, men bebreidelsen gjør aldri det skjedde uskjedd. Favn begivenheten! Aksepter det skjedde som skjedd! Bli stående i situasjonen!

Følelser er til for å bli sett, satt navn på, 
akseptert, opplevet og tappet for informasjon. Når noe skjer, så si til deg selv: "Alle forutsetninger var til stede for at dette kunne skje". Det vil gjøre det litt lettere å akseptere. Når noe skjer, så la ikke din første reaksjon være å verdibelegge det som skjer. Det gjør det bare værre og vil ødelegge mer enn nødvendig. Begivenheter er ofte på kollisjonskurs med dine verdier, mens dine følelser er alltid i overensstemmelse med dine egne verdier. 

Steng aldri inne følelser! Da vil du bare brenne deg desto mer når kokepunktet er nådd. Snakk heller for mye om det du føler enn for lite, men av erfaring må det også nevnes at følelsene dine må tilpasses riktige ører. Stol på øre du hvisker til! Men viktigst av alt; smil til verden og verden smiler til deg!