Smerte - den verdifulle gave

Det er ingen fortvilelse så stor som den vi opplevde da vår aller første sorg inntraff livet vårt og vi aldri tidligere hadde opplevd hva det ville si å lide smertefullt forså å bli helbredet igjen fra lidelsen. Den frykten var enorm. Ingen fortvilelse så stor som da man opplevde frustrasjonen rundt frykten for at ikke håpet og lykken ville returnere til hjertet igjen.

Jeg er takknemlig. Takknemlig for smerten jeg har kjempet og vunnet. Hver gang. Demoner jeg har drept. Flere. Over år. Den æren det er å ha fått være så langt nede at overbevisning om at smerten vil drepe liggende under den normale bunnen menigmann trår på er så sann at man knapt tør puste. Paralysert. Vil ikke vekke. De gjenværende demoner. Smerten..

Ikke vær redd for å leve! Livet har ikke bare én side; den gode siden. Livet har også en motpart. En sterk motpart. En konkurrent. En fiende. Vær takknemlig hvis du har blitt introdusert for dem begge. Blitt kjent med dem begge, så du vet hvordan hanskes med dem. Uansett hva. 

Vær takknemlig for at sorgen har inntruffet hjerte ditt i likhet med gleden. At sorgen også har en liten hybel i deg, så du hele tiden har litt kontroll på hvor den befinner seg. Da kan du med trygghet si at du er en av dem som tør å leve. 

Tør å ta sjanser. Tør å begi deg ut på farlige veier selv om det stadig kommer truende elementer som krasjer hjerte ditt, så du sliten, men sta må plukke opp de mange tusen bitene fra det ødelagte og skadede. En etter en. For hånd, for så å smelte de sammen igjen til ett. Hjerte ditt ødelegges ikke så sant du nekter å plukke opp brikkene. Du velger selv om det knuste skal forbli knust eller om du vil få det reparert. Å samle sammen bitene, lime de sammen og gi det til noen en dag når limet har tørket og sorgen fra ulykken er borte. Selv har jeg gitt hjerte mitt bort mens limet enda har vært ferskt. Til venner eller romantiske relasjoner etter påført smerte, men da er det nærmest nytteløst å klare å holde bitene på plass. Limingen går bare opp igjen og puslespillet av brikkene fra det knuste må pusles på nytt. Klistret tett igjen.

Tiden blåser limet tørt. Bruk den for det den er verdt. Ta den til hjelp..

Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk..

Enkelte ting må man bare slå seg til ro med. Akseptere. Alt annet blir bare stress.. Skifte tankegang. Stole på sin egen vilje, sitt eget hjerte og sitt innerste indre..
"Men hva vil folk si?" spør mange. Det spørsmålet gjør bare sjelen hjemløs. Kast det fra deg! Bruk det aldri mer i din munn. Gjør det rette og frykt ingen! DU er sterk! DU er sjefen over et helt unikt, verdifullt og fullkommet menneske! Deg selv! Hvilken ære det er! Bare tenk over det:
DU kom først til mål blant 300-500 millioner av maratonløpere noen år tilbake!
DU var raskest!
DU var sterkest av alle!
DU holdt ut!
Så hvorfor tillate seg selv å bukke under nå? Hvorfor bli den svakeste når grunnlaget forteller noe veldig annet?

Hva påvirker usikkerheten din? Hva er dens føde?

Frykt er hverdagens meny for usikkerhetens evne til å vokse. Frykt har alltid vært svært livsbekreftende, og de mest livsdugelige menneskene i dag er kanskje de som kalles nevrotiske..For når følte jeg sist at jeg virkelig levde? Jo, da tårene mine fosset nedover mitt kinn etter å ha fått kastet hat over mitt hjerte som garnet stille, uten forvarsel, fanger fisken i sitt trygge hjem. Da kjente jeg atter en gang at livet enda lever og at hjerte i meg fremdeles har styrke til å kjempe. Det dunker enda..Altså Er jeg..

Hvis jeg måtte velge mellom å føle ingenting eller å føle smerte, så hadde jeg definitivt valgt smerten..Jeg tror følelsen av intet ville gitt meg en klaustrofobisk tilstand hvor jeg ville følt meg fanget i mitt indre da jeg intet annet kjente..Men smerten derimot stikker konstant i hjertet mitt under dens våkne tilstand og jeg vil derfor ikke kunne unngå å vite med sikkerhet at ja, jeg lever enda..Da trenger jeg ei å klype meg i armen for en test, da smerten er som en spiss nål og viser meg den våkne sannheten som ikke kan forveksles med en drøm..

Ikke vær redd for å hive deg uti det som skremmer deg mest! For de beste minnene man ofte bærer med seg videre, de bildene som blir lagret i sjelen din, er som regel de bildene tatt fra den gang du ofret noe. Den gang du tok sjansen. Den gang du sto opp mot alle odds..

Kanskje du vil få tilbake et diplom som vitner om alt du ønsker deg. At gjennom sjansen du tok, steget du gikk, advarslene du lukket ørene for, så kom premien du alltid hadde drømt om å få. Premien du jobbet for å oppnå, men aldri ga opp..

Hvem vet hvor livet vil bringe deg? Hvilken vei og retning hjerte har for deg?

Veien er lang og mot slutten, på enden av turen, så tror jeg vi er mange som vil innse at reisen er selve destinasjonen..