Ofte undrer jeg meg over hvordan vi kan definere det å være psykisk sterk.
Hvordan får man den anerkjennelsen av å ha mental styrke?
Eller er det egentlig en anerkjennelse?
Er det medfødt eller noe man lærer seg?
En blanding av arv og miljø?
Vi har alle våre svake punkt og sterke sider. Hvordan man velger å bruke disse vil bli utfordringen videre i livet. Enkelte er født mer sårbare og sensitive enn andre, men blir de automatisk de svake i samfunnet av den grunn? Vil deres følsomme personlighet stå i veien for deres bygging av den mentale beskyttelsen for negative inntrykk eller vil det snarere tvert imot være deres følsomme person som vet hvordan beskytte seg mot livets motbakker fordi de har kontakt med sine følelser og vet derfor hvordan holde styr på dem?
Mange jeg har snakket med definerer psykisk syke automatisk som psykisk svake, en tankegang jeg forstår veldig godt, men når det er sagt, så kan ingen mennesker vite hva de tåler eller ikke tåler av psykiske påkjenninger før de opplever det. Uavhengig av om en har en syk eller frisk psyke.
Psykisk sterk. En som aldri lar seg knekke helt.. Jeg har fått høre dette om meg selv. Jeg tar det med meg som et kompliment, men er jeg egentlig psykisk sterk? Er jeg egentlig en som aldri lar seg knekke helt? Med min bakgrunn som selvskader i over åtte år, selvmordsforsøk ved overdose, innleggelser på psykiatriske avdelinger opptil flere ganger, medisinering, uføretrygdet.. Hvordan i alle dager kan dette settes i kategorien psykisk sterk? Det er da langt derifra..
Men jeg sluttet å skade meg. Jeg har ikke vært innlagt siden 2009. Har ikke følt på noen tanke om å si farvel til livet siden den gang. Jeg ba selv om hjelp som 21 åring. Jeg begynte på medisiner. Skal ut i jobb igjen etterhvert. Jeg har overlevd pilleoverdose, mishandling, overgrep, mobbing, trakassering, psykose, paranoia, angst, mani, depressjon, dype kutt, anoreksi, utestengelse, avvisning, være totalt alene.. Jeg lot meg jo aldri knekke helt. Bare litt, men det er lov. Jeg ga meg selv lov til det, men jeg er ikke mentalt sterk. Ikke mentalt svak heller. Jeg er meg; en god blanding. Sterk og svak. Ikke definerbar. Ting som for meg er en bagatell, kan være stor sak for deg og omvendt. Vi har alle blitt formet forskjellig og har styrke på forskjellige områder og svakhet på andre.
I en "mal" jeg fant på nett en gang om psykisk styrke, sto det at "mentalt sterke mennesker synes ikke synd på seg selv". Hvis det er definisjonen, så vil ikke jeg være en sterk person, for å synes synd på seg selv er veldig sunt. Med måte. Man får bedre kontakt med seg selv ved å tillate seg å kjenne på empati for egen person. Hvis ikke du kan være der for deg selv, hva gjør du da hvis du en dag står helt alene? Hvem er der for deg da?
Den viktigste personen å bli kjent med i eget liv er deg selv, for deg selv har du med deg overalt til alle døgnets tider. La det bli en venn du drasser med deg. Ikke en fiende.
Så hva vil det si å være psykisk sterk?
Jeg aner ikke..