Jeg åpner baderomsdøren og viser henne vei bort til det ledige stedet å sitte på mitt overflødige badegulv. Klær overalt. Varmekabler står på. Temperaturen er behagelig og deilig. Det er trygt her. Jeg møter blikket hennes og tar den lille kroppen i fanget som mitt barn. Hun er lett, men sjelen så veldig tung. Jeg kjenner en tåre dryppe ned på hånden min. Det er hennes. Hun er stille, men kroppen rister. Hun gråter..
2006; en fantastisk høst. Ny kjæreste, nye venner. Henne.. Vi ble bestevenner fra første stund med nesten lik bagasje fra livet. Hun var så trygg for meg og jeg for henne. Det sa hun. Hun dømte meg aldri. Vi dømte aldri hverandre. Ingen pekefinger. Jeg beundret henne. Hun var aldri redd. Hun var ikke redd for noe faktisk. Hun hadde levd livet og opplevd alt det farlige før, så hun var forberedt. Det var det hun alltid sa. Vi tente flere røyk og snakket i timevis.. Hver dag. Om alt og ingenting. Vi lo. Vi gråt mange tårer, men vi lo mye mer. Ikke glem det..
Jeg kikker på henne i fanget mitt og tenker meg tilbake til den tiden. Åtte år siden. Tiden var en så veldig annen. For oss begge, men mest for henne. Vi var så unge, men hun var likevel alltid så gammel. En gammel sjel.. Jeg stryker henne over håret og hvisker at banen er klar. Jeg ser den lille hånden hennes strekke seg frem og ned i lommen på den tykke vinterjakken. Hun trenger ikke låne skje. Hun har med sin egen. Som alltid. Sotet og liten. Jeg henter en ny sprøyte og gir den til henne. Som alltid. Ren og steril. Hun tenner lighteren. Jeg kan se bestikket bli varmt og boblene kommer frem. Hun binder skjerfet rundt overarmen; hardt og stramt. Det skjerfet hun dagen i forveien tredte rundt halsen som et smykke til festantrekket hun var ikledd på byen..
En finger plasseres på huden og det knipses lett på sprøyten. Nålen glir sakte inn under den vinterbleke huden hennes og hun slakker på skjerfet. Øynene hennes triller seg opp mot pannen og øyelokkene legger seg som tunge vinterdyner over dem. Hun puster tungt. Jeg kan se hvordan kroppen hennes hviler fullstendig. Tårene mine presser på. Jeg kjenner kinnet mitt bli vått, men jeg sier aldri noe. Jeg er bare helt stille og stryker henne over håret og holder hånden hennes. Hun er så fredfull der hun ligger. Det er en så utrolig ro som fyller henne. Det er godt og se, men samtidig så ubeskrivelig vondt. Hvor var de? Hvor var alle disse medmenneskene man hører om? De som hjelper. Hvor var hånden som kanskje kunne hjulpet henne opp før første skudd ble satt?
Det mangler fem anmeldelser hos Agder politidistrikt. Fem anmeldelser som ikke har blitt levert. Fem brutale voldtekter. Alle i rus. Man kommer ingen vei. Selvforskyldt sier noen. Ordene hagler. Anmeldelse kommer ikke frem til skranken en gang. Ingen vits. Hun hadde lagt det bak seg. Det var det hun sa og resten av fortiden fnøs hun av som om det var det mest naturlige. Rus, utrygghet, overgrep, mishandling.. Så uendelig mye. Aldri bearbeidet.
Rusen ble beste venn og værste fiende. Å flykte bort fra den utrolig vonde hverdag. Å dra av sted en skakket stund til stillheten der intet kunne fryktes. Der ingen kunne såre eller prøve å knekke henne..igjen. Der trygghet og ro fylte sjelen og kamuflerte de store mentale sårene hennes en liten stund.. Bedøvelse for den så veldig dype smerten. Sjelen gråter..
Det var bedre med sterilt sted med hygiene og rene sprøytespisser. Det var min tanke. Skuddet satte hun uansett. Bedre at det foregår i trygge omgivelser inntil fagfolk kan ta henne til seg. Det gjorde så vondt å se henne slik. Jeg visste hvorfor det hele begynte. Med piller. 12 år. Så ødelagt lita jente. Allerede den gangen. Omsorgsvikt, utrygghet, overgrep.. Som smertestillende for hodepine, mageverk og annet, er dopet hennes lindring mot de mange mentale sår. Jeg er totalt motstander selv, men jeg vet at jeg kommer ingen vei. Dette er fagfolk sitt felt. Jeg er bare tilstede i tiden før innleggelsen. Hun vet det. At det gjør ting vondt verre. Heroinen. Den har blitt en fiende, men der og da, når rusen gir sin virkning, så har hun det så godt sier hun. Ingen smerte lenger. Hennes beste venn. Hun ønsker seg den tilstanden konstant. For resten av livet, men hun har gitt opp håpet. En gang til. Hun skal prøve sier hun. En siste gang. Innleggelse igjen. Vil hun klare det denne gangen?
Hun våkner så smått. Hun er sløv, vanvittig sløv, men kommer mer og mer til seg selv. Hun har et lett smil om munnen. Hun har hatt sin lille stund uten frykt, smerte, angst.. Hun har hatt fri. Fri fra hodet som maser. Hun er utslitt. Jeg bærer den lille kroppen inn på gjesterommet hvor det er lagt på nytt på sengen. Det er avtalt og hun har gått med på det på forhånd. Det var det som måtte til. Denne ordningen. For å holde henne i live..
Jeg sjekker rommet. Madrass, dyne, dynetrekk, putetrekk, pute, sengebein, teppe, gardiner osv. Hun sover tungt og jeg brer om henne dyna. Jeg setter frem en bøtte.. Hun har sagt ja til det. Det er bare frem til innleggelsen. Jeg låser døren til det lille rommet. Det er hennes nå. I ventefasen.
Jeg doserer neste dose, før jeg lukker og låser den inn på hemmelig sted. Natten senker seg og vi har kommet oss igjennom atter et døgn. En ny dag er på vei. Hva den har å by på er det ingen som vet, men jeg krysser fingrene. Som hver kveld. Et håp. Et håp om at telefonen må ringe i dag. Angående innleggelsen. At det er plass. For hennes skyld. At noen kan redde henne. Jeg krysser fingre. Denne gangen som alltid.
Rusen ble beste venn og værste fiende. Å flykte bort fra den utrolig vonde hverdag. Å dra av sted en skakket stund til stillheten der intet kunne fryktes. Der ingen kunne såre eller prøve å knekke henne..igjen. Der trygghet og ro fylte sjelen og kamuflerte de store mentale sårene hennes en liten stund.. Bedøvelse for den så veldig dype smerten. Sjelen gråter..
Det var bedre med sterilt sted med hygiene og rene sprøytespisser. Det var min tanke. Skuddet satte hun uansett. Bedre at det foregår i trygge omgivelser inntil fagfolk kan ta henne til seg. Det gjorde så vondt å se henne slik. Jeg visste hvorfor det hele begynte. Med piller. 12 år. Så ødelagt lita jente. Allerede den gangen. Omsorgsvikt, utrygghet, overgrep.. Som smertestillende for hodepine, mageverk og annet, er dopet hennes lindring mot de mange mentale sår. Jeg er totalt motstander selv, men jeg vet at jeg kommer ingen vei. Dette er fagfolk sitt felt. Jeg er bare tilstede i tiden før innleggelsen. Hun vet det. At det gjør ting vondt verre. Heroinen. Den har blitt en fiende, men der og da, når rusen gir sin virkning, så har hun det så godt sier hun. Ingen smerte lenger. Hennes beste venn. Hun ønsker seg den tilstanden konstant. For resten av livet, men hun har gitt opp håpet. En gang til. Hun skal prøve sier hun. En siste gang. Innleggelse igjen. Vil hun klare det denne gangen?
Hun våkner så smått. Hun er sløv, vanvittig sløv, men kommer mer og mer til seg selv. Hun har et lett smil om munnen. Hun har hatt sin lille stund uten frykt, smerte, angst.. Hun har hatt fri. Fri fra hodet som maser. Hun er utslitt. Jeg bærer den lille kroppen inn på gjesterommet hvor det er lagt på nytt på sengen. Det er avtalt og hun har gått med på det på forhånd. Det var det som måtte til. Denne ordningen. For å holde henne i live..
Jeg sjekker rommet. Madrass, dyne, dynetrekk, putetrekk, pute, sengebein, teppe, gardiner osv. Hun sover tungt og jeg brer om henne dyna. Jeg setter frem en bøtte.. Hun har sagt ja til det. Det er bare frem til innleggelsen. Jeg låser døren til det lille rommet. Det er hennes nå. I ventefasen.
Jeg doserer neste dose, før jeg lukker og låser den inn på hemmelig sted. Natten senker seg og vi har kommet oss igjennom atter et døgn. En ny dag er på vei. Hva den har å by på er det ingen som vet, men jeg krysser fingrene. Som hver kveld. Et håp. Et håp om at telefonen må ringe i dag. Angående innleggelsen. At det er plass. For hennes skyld. At noen kan redde henne. Jeg krysser fingre. Denne gangen som alltid.
Vær så snill..