I over to måneder har den måttet jobbe doble vakter. Natt og dag uten stopp, men grensen er nådd. Han har ikke lenger krefter. Han har bare lyst til å hvile. Lyst til å gå tilbake til dagjobb og hvilende nattevakter som før, men for tiden finnes det ingen vikarer. Ingen som kan ta over. Ingen som kan hjelpe å sortere de så altfor mange tanker, følelser, minner.. Luke ut de uvesentlige, de ubetydelige. Spare de sunne, friske og prøve å ordne de kompliserte, de syke, de vonde.. Alt i riktig rekkefølge og i riktig hylle.
Noen havner i hyllen som er merket med "Minner". Andre plasseres under merkelappen "Negativitet". Hyllen som heter "Positivitet" må for tiden ryddes i. Og så er det gruppen som havner i søppelkurven. Tanker som bare blir overflødig rot og som forsøpler arbeidslokalet.
Det er mye å gjøre. For tiden er det bare kaos. Så altfor mange tanker. Så altfor mange kategorier. Aller helst ønsker han å si opp. Etter snart 25 år. Arbeidsplassen er skremmende mørk. Nærmest ikke lenger mulig å se noe. Lyset er dimmet. Det dør ut..
Som en følge av hjernens overbelastning har hjertet også fått kjenne presset. Hun har utviklet en betent klump som et resultat av sin mer ekstreme og unormalt raske pumping av drivstoff hun har måttet gjøre for å holde liv i kontorbygget den siste tiden. Den betente klumpen heter "sorg" og behandlingen er glede, hygge, latter og annet godt, men hvor får man tak i det? Ikke på apotek og hjernen er for opptatt med tankesortering og har havnet i et særdeles negativt arbeidsmiljø, så han kan ikke hjelpe. Han klarer ikke hjelpe. Han er for svak..
Den siste tiden har hjernen tenkt mye på å legge ned alt. Stenge bedriften. For alltid. Ikke mer arbeid. Ikke mer overtid. Ikke mer konstant tankesortering og ikke mer slit. Han skal få hvile. Ikke lenger bare noen måneders ferie, for han er aldri klar for arbeidet uansett hvor lang pause han har hatt fra det og når du gruer deg til å gå på jobb hver eneste dag, hver eneste natt, så er det ikke lenger verdt det.
Hadde bare noen villet hjelpe. Hadde bare noen kommet med en hånd. Gitt han noen form for klapp på skuldra for hans konstante og iherdige kamp han har hatt hver eneste dag, hver eneste time. Helt alene. Fortalt han at han også betyr noe. Fortalt han at det ikke bare er alle de andre hjernene i de andre 7,216,533,500 bedriftene i verden som er verdt en klem og trøst..
Hadde bare noen villet snakke med han. Se han. Fortelle han at han er bra nok. Flink nok. Da hadde han kanskje sluppet å stenge..
Men det er som regel slik at det er først når butikken er lagt ned, lukket og stengt for alltid at folk finner ut at de savner den..